Kolsvart frå dei store norske
Platearbeidarens årsoppsummering 2007
2007 blei året dei multinasjonale plateselskapa sine norske avdelingar presterte å lansere berre ein norsk debutant, Christel Alsos. Det seier heldigvis meir om plateselskapa enn om tilstanden til norsk musikkliv.
Likevel har ikkje dette stoppa flyten av nye norske namn, sidan indieselskapa har tatt seg av etterveksten når dei store selskapa sviktar.
MEN FOR Å FINNE årets beste plateutgjeving må vi, som vanleg, til det store landet i vest. På si fjerde plate, «The Stage Names», tar Okkervil River ut til fulle det potensialet som låg i dei tre første utgjevingane. Og frå første gongen eg høyrde «Our Life Is Not A Movie Or Maybe» var eg fanga. Ei utruleg plate!
Wilco sluttar aldri å overraske, på årets utgjeving «Sky Blue Sky» har dei gått mot eit meir westcoast/fusion-prega sound. Og for meg er spesielt sistnemnde, fusion, skremmande nok. Alt for mange feil tonar spelt alt for ofte, men altså ikkje her, spesielt «Impossible Germany» er eit av årets vakraste stykke musikk.
KVA KAN EG SEIE om Turbonegro som ikkje allereie er sagt? «Retox» er ei av dei tøffaste platene som kom ut i år, med tekstar på eit nivå som enten er geniale eller infantile. Desse er sjølvsagt det siste. Tekstane er til tider hysterisk morosame, men tar du dei på alvor har du eit problem. Og årets tøffaste instrument er kastanjettane på «Do You Dig Destruction?».
Drømmere & Drankere er rootsmusikkbandet frå Drammen som feira 20-årsjubileet som band med å gje ut si første plate. Og den sjølvtitulerte debuten er blitt fantastisk bra med «Bandidos i det Fri» som høgdepunkt, låta som handlar om ein gjeng som får Olsenbanden til å verke som råbarka forbrytarar.
ETTER Å HA VANDRA nokre år i skugganes dal, det er eigentleg ikkje så mykje vi har høyrt til han (7 Creekdippers-platar eller ikkje), dukka Mark Olson opp med den smått fantastiske «The Salvation Blues». Og du treng berre låne øyre til «Clifton Bridge» for å høyre at dette er det beste han gjort sia Jayhawks «Tomorrow The Green Grass».
HGH med Håkon Gebhardt og Martin Hagfors gjekk omsider elektrisk med «All The Men In Dresses» og leverte si beste plate nokosinne. At det i mine øyre også er den beste plata Hagfors har vore involvert i, seier også litt, det er blitt ganske mange etterkvart. «Jumping to Conclusions» var eit mange høgdepunkt på denne plata med countryrock av særs høg klasse.
FOUNTAINS OF WAYNE, dei amerikanske powerpoparane, leverte med si femte plate, «Traffic And Weather», nok ei samling klassiske poplåtar med skarpe kantar. Også dei brukar til tider humor og ironi effektivt. «'92 Subaru» som hintar til Steppenwolfs «Born to Be Wild» viser nettopp dette.
Danny & Dusty, eller Dan Stuart og Steve Wynn, har ikkje gjort noko saman på over 20 år. Og når dei endeleg gjer det på «Cast Iron Soul», må det jo berre bli klassisk, «Thanksgiving Day» er vindskeiv country/americana av ypperste klasse.
Bright Eyes si «Four Winds» blei av ein eller annan merkeleg grunn ein hit på Svisj (NRK2) tidlegare i år, merkeleg fordi dette er ei folk rock/country-låt av beste slag. Og resten av plata «Cassadaga» ligg kvalitetsmessig tett etter.
BIG BANG og Øyvind Greni fekk sitt verkelege gjennombrot i år, «Too Much Yang» er faktisk så bra at eg nesten har gløymt ein av dei mest enerververande hitane nokon gong, «Girl in Oslo». Og sjølv om vi no er seint i desember sit «Early December» framleis som ei kule.
Ryan Adams har tatt det litt med ro dei to siste åra etter tre utgjevingar i 2005, kanskje like greitt. Det er lettare å sjå fram mot ei utgjeving i året enn tre, årets plate «Easy Tiger» var vel verdt å vente på. «Two» var eit av høgdepunkta på denne.
NICK LOWE er ikkje mannen som forhastar seg når det gjeld utgjevingar. Med seks år sia førre plate var forventningane skrudd opp så det heldt og mannen hadde sjølvsagt ikkje problem med å innfri. «At my Age» med eit av høgdepunkta «A Better Man» plasserer Lowe stadig lenger bakover i tida og blir berre meir og meir cool.
Levi Henriksen & Thomas Mårud tonesette førstnemdes tekstar på ein glimrande måte «Bang Bang Rett Ned». Musikalsk oppheld dei seg i eit americana-landskap med skarpe kantar. «Bensinstasjonroser» er lyrisk og melodiøst den beste folk-rocklåta gitt ut her på berget i år.
Med «Echoes, Silence, Patience & Grace» reiste Foo Fighters kjerringa etter å ha levert etter mi smak nokre litt for tamme utgjevingar. Dette er stort sett klassisk Foo Fighters heile vegen eksemplifisert med «Long Road To Ruin».
AT BRUCE SPRINGSTEEN skulle returnere med The E-Street Band låg vel ikkje akkurat i korta etter den store suksessen han hadde med The Seeger Sessions. Og at han med «Magic» leverer den plata eg ikkje trudde han hadde i seg, den beste saman med E-Street band på over 20 år. Sjølv om «Girls in Their Summer Clothes» ikkje er typisk Springsteen, er den likevel eit av høgdepunkta på plata.
Will Hoge var for meg ein heilt ukjend artist og etter å ha sjekka ut noko av det han har gjort tidlegare skjønar eg kvifor. «Draw The Curtains» er av klart høgare klasse enn det han har gjort tidlegare, plata er trygt plassert mellom Ryan Adams og Bruce Springsteen. «Dirty Little War» er eitt av fleire høgdepunkt som står som ein påle.
PLATA MED den litt surrealistiske tittelen «I Saw Her From Here – I Saw Here From Her» er den tredje til Christian Kjellvander. Svensken med ei fortid i alt.country-rockarane Loosegoats fullfører det han byrja på sine to føregåande utgjevingar. «Two Souls» ligg som resten av plata trygt plassert mellom Midnight Choir og Townes Van Zandt.
Den Arcade Fire-inspirerte «Repeater» med Oslobandet Howl har gått på det vi kallar high rotation på norske radiostasjonar ein stund. Rart at ikkje fleire har oppdaga bandet og plata «Higher Class of Lush». Det fortener den verkeleg.
HANOI ROCKS rockar vidare, sjølv om dei er langt på sia av det som kan kallast moterett i 2007. No påstår dei det motsette på «Fashion», men «Street Poetry» inneheld ingen nyvinningar, tekstane er det vi kan kalle infantile, musikken er heilt streit gitarbasert rock. Men med den kvaliteten på låtane som blir levert her, er dette beint fram glimrande.
Canadiske Blue Rodeo har for så vidt laga same plata i snart 20 år, men no likar eg countryrock av det slaget denne gjengen leverer. «Small Miracles» er til tidar akkurat det, «C'mon» eit av høgdepunkta.
HEILT AVSLUTNINGSVIS på denne Topp 21 for 2007 gjer eg noko eg ikkje har gjort tidlegare, eg rangerer ei nyutgjeving som ei av årets beste plater. Jim Fords «Harlan County» frå 1969 igjen utgitt på CD med 15 bonusspor på «The Sounds Of Our Time» var ein fantasisk oppdaging for meg, countrysoul av ei anna verd. Men dessverre forsvann Jim Ford frå denne verda i november, no når det så ut som om mannen omsider skulle få den anerkjennninga han verkeleg fortener. Det kjem ut ei ny plate med meir historisk materiale i januar 2008.