Harald J. Stavang

En mester er gått bort

Minneord - Overlege Rolf Terje Sindre.
Av
Publisert

Rolf Terje Sindre døde 26.januar 2018, og ble gravlagt 2. februar i Florø på det som ville vært hans 85-årsdag.

Terje Sindre går inn i historien som en usedvanlig dyktig lege. Han var spesialist i indremedisin og lungesykdommer og arbeidet det meste av sitt liv som overlege og sjef på medisinsk avdeling, Florø sykehus, men han hadde fartstid også som distriktslege og stadslege. Vi som kjente hans arbeid er ikke i tvil om at han var en av Vestlandets og Norges store klinikere. Noen vil kanskje undre seg over at en lege som arbeidet det meste av sitt liv i en liten by, på et lite sykehus og en liten medisinsk avdeling betegnes som en av landets store klinikere? Det er egentlig ikke så rart. Til syvende og sist veies kvaliteten som lege gjennom hver enkelt pasient. Om du arbeider på landets største universitetssykehus eller det minste lokalsykehus så er det enkeltpasienter du møter. Og Terje Sindre var en mester i sine pasientmøter. Det skyldtes hans ekstraordinære faglige dyktighet, hans enorme kliniske erfaring og hans kliniske skjønn, hans tekniske ferdigheter, hans evner til å lytte og formidle og til det å være et medmenneske.

Det unike med Sindre var at han hadde kunnskap og ferdigheter til personlig å hjelpe nesten alle indremedisinske pasienter med nødvendige undersøkelser, avklaringer og behandling. Generalisten Terje Sindre møtte alle typer av indremedisinske problemstillinger. Og han møtte mange pasienter, for i lengre perioder var han eneste overlege på avdelingen. I lange perioder gikk han kontinuerlig bakvakt med nyutdannede turnusleger i første linje. Jeg tør ikke engang tenke på å summere timene i en vanlig arbeidsuke. Mengde gir erfaring og et klinisk blikk, men det er likevel ikke nok. Medisinsk kunnskap seiler fremover i høyt tempo, og en lege som står stille blir akterutseilt. Terje Sindre gikk aldri i den fellen. Han var faglig nysgjerrig og holdt seg oppdatert på alle sider av indremedisinen. Han fulgte ivrig med på nasjonal og internasjonal forskning og fagutvikling.

Hans liste over tekniske ferdigheter var imponerende. Han utførte med sikkerhet og eleganse langt flere avanserte tekniske undersøkelser enn vanlig, blant annet av lunger og bronkier med fiberoptiske metoder (bronkoskopi), magetarmsystemet (gastro- og coloskopi), hjertet (ekko og ultralyd undersøkelser) og var anerkjent for sine ferdigheter i å diagnostisere pasientens blod og benmarg for å oppdage blodsykdommer. I siste del av karrieren var han også opptatt av medisinsk IKT.

Generalisten Sindre kunne se hele pasienten og sammenhengene mellom flere organ på en helt annen måte enn grenspesialistene som bare arbeider med ett organsystem. Vi sørger ikke bare over tapet av vår generalist, men over at generalistkunnskapen er i ferd med å gå tapt i hele den norske spesialisthelsetjenesten.

Terje Sindre oppfant «Pasientens helsetjeneste» lenge før vår helseminister. For ham kom pasienten alltid først. Respekt og verdighet var nøkkelord. Pasientene ble prioritert uansett hvor store bunker av papirer som ventet på kontoret. Og de kunne være store! Sammen med en fantastisk stab av sykepleiere, hjelpepleiere og andre, sørget han for at pasienten følte seg hjemme på sitt elskede Florø sykehus. Et sykehus han kjempet for til siste slutt.

Sindre kunne bryte rollen som korrekt overlege når han fant det nødvendig. Jeg husker han rekvirerte bokkøl til en eldre herre som vel kanskje trengte B- vitaminer og næring, men hvor det ikke var det viktigste.

Sindre var overlege på et sykehus som levde tett på sine lokalsamfunn og kommuner. Han skapte sykehustjenester som tilpasset seg kommunenes helsetjeneste og innbyggernes behov. I dette hadde han god hjelp av sin fartstid innenfor allmenn- og samfunnsmedisin. Likevel ville han lære mer. Ved en anledning ba Sindre om å få arbeide en dag med hjemmetjenesten i Bremanger for å se hjemmesykepleiens perspektiv og med det forstå behovene bedre.

Som ung nyutdannet lege kastes du ut i virkeligheten gjennom den obligatoriske turnustjenesten. Benkene i forelesningssalen byttes ut med virkelige pasientmøter hvor du har ansvar og ikke bare er observatør. Overgangen er spennende, men representerer også en stor belastning. Du har lyst til å hjelpe, men er redd for å svikte, for ikke å vite, for å gjøre feil, skade eller forsømme.

Gode mentorer er avgjørende. Da jeg kom til Florø sykehus i 1984 møtte jeg fantastiske veiledere og forbilder; Trygve Nybø, Odd Husebø, Tore Bjørbæk, Bjørn Tore Gjertsen, Jon Olav Hovland og Terje Sindre. De reduserte frykten og bygget selvtilliten. Særlig Terje Sindre betydde mye, og jeg vet at han har betydd mye for mange andre leger i deres første fase av yrkeslivet. Sindre ble min mentor ikke bare som turnuslege, men også som hans assistentlege. Han gav meg tid, trygghet, tillit og tilgjengelighet. Jeg kunne drøfte alt med ham. Han gav meg ansvar, og ville jeg prøve noe nytt, så støttet han meg. Han var interessert i mine meninger og vurderinger, og hadde jeg ikke gjort mitt beste, ble jeg tålmodig veiledet. Han ble ikke sint.

Bare i en sammenheng var han nådeløs – og det gjaldt språket. Vi var mange som ønsket at vi hadde fulgt bedre med i grammatikkundervisningen på gymnaset. På morgenmøtene satt Terje Sindre med sine kritiske kommentarer og sin røde penn, og rettet rapporter og journaler. En slitsom natt med flere innleggelser og lite søvn, fant jeg ikke helt ordene for å beskrive beliggenheten av en oppfylling i pasientens mage. Da jeg leste opp journalen på morgenmøtet, om pasienten som hadde en tumor i magen «med lengdeakse perpendikulært på kroppens midtlinje», kunne jeg se et smil bre seg over Sindres ansikt og høre hans leende; «Er det på tvers du mener kanskje?»

Terje Sindre trodde på det kollegiale, respekten og kontakten mellom leger på tvers av forvaltningsnivå og spesialiteter. Derfor var han en i mange år aktiv pådriver for Ytre Sunnfjord Legeforum hvor vi kunne møtes faglig utenom arbeidstid. Som fersk assistentlege deltok jeg sammen med Terje Sindre i behandlingen av en ung mann med hjernehinnebetennelse og blodforgiftning. Han balanserte mellom liv og død, og kunne ikke flyttes. Utpå ettermiddagen fikk vi ham gjennom krisen og han våknet til. Jeg kan enda huske gledestårene i Sindres øyne. Han brydde seg om sine pasienter på en helt spesiell måte.

Terje Sindre var en beskjeden mann. Han ønsket ikke oppmerksomhet. Likevel vil historien om ham, og det han gjorde for sine pasienter og kolleger, bli stående helt av seg selv i mange år fremover, uten noen statue eller bauta.

Takk fra alle kolleger for samarbeid og veiledning, og takk fra alle turnusleger som han førte inn på trygg grunn i sine legeliv.

Takk til en stor lege og et godt menneske.

Kjartan Olafsson

Artikkeltags