De fikk et nytt liv langt fra krig

Amida Musafiri (t.v.)  frå Kongo og Esa Ishaq Kano frå Sudan kom til Norge på helt forskjellige måter, men er begge godt i gang med å skape seg et nytt liv her, langt fra de vonde hendelsene som tvang dem på flukt. Foto: Hendrix D. Juson

Amida Musafiri (t.v.) frå Kongo og Esa Ishaq Kano frå Sudan kom til Norge på helt forskjellige måter, men er begge godt i gang med å skape seg et nytt liv her, langt fra de vonde hendelsene som tvang dem på flukt. Foto: Hendrix D. Juson

Artikkelen er over 3 år gammel

Amida og Esas veier til Norge kunne nesten ikke ha vært mer ulike.

DEL

De har fått en ny start i et nytt land, de to vi prater med en ettermiddag på Innvandrarsenteret - Amida Musafiri fra Kongo og Esa Ishaq Kano fra Sudan. Esa kom hit på en måte vi bare kjenner gjennom bilder i mediene, i en overfylt gummibåt over Middelhavet. Amida fikk flytransport til Norge og opphold fra første dag. Han kom som asylsøker, hun som kvoteflyktning.

Dramatisk historie

Amida måtte rømme fra Kongo som 13-åring sammen med søstera si. Faren ble drept på en jobbreise i nabolandet, og mora tok med seg minstejenta og drog for å identifisere ham. Siden har ingen hørt fra dem. De to foreldreløse jentene reiste til Uganda fordi situasjonen i hjemlandet ble svært utrygg for dem. Det betydde å forlate storebroren, som ikke hadde råd til transporten til Uganda. De fikk bo i ei lita hytte med jordgulv i en flyktningleir, og livet i eksil var tøft og uten frihet.

– Valgte du selv å komme til Norge, Amida?

– Jeg hadde ikke engang hørt om Norge da vi fikk beskjed om at vi hadde blitt valgt ut som FN-flyktninger, men vi ble så glade, smiler Amida.

I begynnelsen var det vanskelig for jentene i Norge, med andre skikker og et annet språk, og de ville bare hjem.  

"Jeg hadde ikke engang hørt om Norge."

Amida Musafiri

kvoteflyktning

– Men nå føler jeg at Norge er blitt som hjemlandet mitt, sier Amida overbevisende.

– Var det noe som overrasket deg i Norge?

– I Kongo er det større forskjeller mellom menn og kvinner. Kvinner gjør husarbeid, menn jobber utenfor hjemmet. I Norge er det jo helt annerledes, og det liker jeg, innrømmer hun.

– Hva vil du gjøre når du er ferdig på skolen?

– Drømmen min er å bli sosialarbeider, og hjelpe dem som har det vanskelig.

Esa bestemte seg for å flykte fra Sudan.

– Det var en lang reise, men jeg hadde ikke noe valg, begynner han.

Flukten over havet

Han er en av tusenvis av mennesker som har flyktet fra hjemlandet sitt på grunn av krig og uro. Reisa gikk først til Libya, som han beskriver som lovløst og farlig.

Neste utfordring var den lille båten som skulle ta dem over det store havet. Esa forteller levende; det er vanskelig å forestille seg frykten de som legger ut på ei slik reise må føle. Bare desperate mennesker gjør det, tenker vi.

"Jeg kan ikke gi meg når jeg har kommet så langt!"

Esa Ishaq Kano

asylsøker

 

Esa bekrefter det, men sier samtidig at dersom man av redsel vil trekke seg fra reisa i siste liten, ja, så kan man bli skutt. Så det er ingen vei tilbake selv om folk vet at havkryssingen kan være det siste de gjør.

Uten andre eiendeler enn litt mat og vann ble Esa og 150 andre livredde mennesker stua sammen i båten. Etter 20 timer ble de reddet av italiensk kystvakt. Den verste etappen på den klassiske flyktningruta var overstått.

Heller ikke Esa hadde hørt om Norge, så veien gjennom Europa ble bestemt av menneskesmuglere.

– Reisa er dyr, og blir både gjort med offentlige transportmidler og ved hjelp av folk som tar en ulovlig over grensene med bil, sier Esa.

Både Amida og Esa er svært takknemlige for mulighetene det norske samfunnet gir.

– Språket er den største utfordringen min nå, men jeg vil greie det fordi jeg har lyst til å fortsette å studere. Jeg kan ikke gi meg når jeg har kommet så langt, avslutter Esa optimistisk.

Artikkeltags