11. mai la Støre-regjeringen frem sine planer for sin satsing på havvind.

Det skal innen 2040 tildeles områder for bygging av vindkraftverk med samlet effekt på 30.000MW. Dette vil etter sigende gi en produksjon på ca. 120 Twh. Havarealet som er beregnet å gå med til dette er på 15550-18140 kvaderatkilometer, ca. 1% av Norges totale havområder. Det skal monteres mellom 1500 og 2000 15-20 megawatts turbiner.

I 2012 lagde NVE rapporten Havvind Strategisk konsekvensutredning. I denne rapporten har NVE konsekvensutredet 15 lokasjoner for bygging av havvindanlegg. Sørlige Nordsjø II, Sørlige Nordsjø I, Utsira Nord, Frøyagrunnane, Olderveggen, Stadthavet, Frøyabanken, Nordøyane- Ytre Vikna, Trena vest, Trænafjorden- Selvær, Gimsøy nord, Nordmela, Auvær, Vannøya nordøst og Sandskallen- Sørøya nord. Det totale arealet for disse 15 lokasjonene er 8655 kvadratkilometer. Det er planlagt med opptil 1200 10MW turbiner med en samlet effekt på 12,000MW. Dette betyr alle 15 lokasjonene må bygges ut og det må finnes nye arealer på mellom 6900 og 9480 kvadratkilometer for å få nok areal. Turbinstørrelsen øker fra en rotordiameter på rundt 180m til mer enn 250m.

En stor del av lokasjonene som er planlagt i dag er plassert i kystnære områder, 2 kilometer eller mindre til nærmeste land. I sterk kontrast til myndighetenes forsikringer om at miljø og fiskeri interesser skal ivaretas, er alle 15 lokasjonene plassert på fiskefelt eller gytefelt. Dette gjelder også for Sørlige Nordsjø 2 som allerede er besluttet utbygd. Dette er plassert i et viktig gytefelt for tobis som er en nøkkelart. En kollaps i tobisbestanden kan også føre til en kollaps i sild, makrell og torskebestanden i området. Sørlige Nordsjø 2 overlapper også med et oppvekstområde for torsk som i 2020 ble stengt for fiske for å verne torskebestanden i dette området.

Alle peker på fiskeren som den store motstanderen av havvind, men dette dreier seg ikke om fiskeren som person, gruppe eller næring. Det dreier seg om den maten en økende verdensbefolkning skal leve av i alle kommende generasjoner.

Det finnes i dag ingen forskning og da heller ingen kunnskap om den innvirkningene lavfrekvent lyd fra vindturbiner har på det maritime livet, gyting, vandringsmønster og utviklinga i fiskebestandene.

Det foregår nå en heftig debatt om spredning av Bisfenol A holdige plastpartikler fra vindturbiner. Vindkraftmotstanderen kommer med sine tall og vindkraftindustrien prøver å bagatellisere utslippene og kommer med sine tall. I 2020 kom Miljødirektoratet med rapporten «Norske landbaserte kilder til mikroplast». Der konkluderer de med at de 800 vindturbinene som var i drift da, årlig avga 10- 170 tonn plastpartikler. Miljødirektoratet havnet på 50 tonn per år som antatt middelverdi. Miljødirektoratet konkluderer også med at tipphastighet og værforhold er avgjørende for avskallingen. Vi vet også at vindturbinblad inneholder ca. 30% Bisfenol A. Bisfenol A i svært små mengder kan tukle med forplantningsevnen til alle levende organismer.

Jeg går ut ifra at alle kan være enige om at begeret er fullt når det gjelder plastforurensing, og at en da bør kunne være enige om at enhver ny dråpe som havner i begeret får begeret til å flyte over.